Siden jeg først ble klar over den rundt 1990, har jeg vært grepet av historien om kunstmaleren Bendik Riis. Den siste halvdelen av livet hans var en kamp mot mental sykdom. En lang prosess med å lage teater av stoffet kom til et foreløpig høydepunkt med forestillingen Castraksjon, produsert av Østfold Teater høsten 2010, som turnerte i Østfolds kulturhus. Et stort pluss for forestillingen var nyskrevet musikk av Bugge Wesseltoft. Aktørene var Bjørn Ole Ødegård, Lars Sørbø og Hedda Sandvig. Men den store læreprosessen rundt dette stoffet tar aldri slutt, og jeg har utviklet manuset i tiden siden Østfold-premieren. Nå med tittelen BENDIK OG ÅROLILJA sendes manuset ut på nye friertokter til teatre og regissører. Det er et gripende stoff - primært om hvordan vi binder identiteten sammen når alt rundt oss vil fragmentere den.

Hvis du er interessert i å lese mer om BENDIK OG ÅROLILJA, 
ta kontakt!

Mine ord om stykket fra programmet til Østfold Teaters oppsetting: 

"Jeg flyttet til Fredrikstad i 1989, ett år etter at Bendik Riis ble begravet på byens Vestre Gravlund. Selv om jeg ikke møtte ham, fikk jeg ofte høre anekdoter om det eksentriske bysbarnet. Noen fortellinger dreide seg om hans siste år da han fikk lov til å forlate institusjonen utenfor Halden for å foreta rituelle ukentlige besøk i kente kaféer og parker i Fredrikstad; enda flere anekdoter hadde opphav i tiden før krigen da den unge kunstmaleren ble beryktet i lokalsamfunnet for å ha en utfordrende og uvanlig personlighet.

Jeg merket noe pussig ved måten disse små glimtene av Riis' liv ble formidlet på. Eieren av en Riis-anekdote lyste bestandig opp med fortellerglød, som om historien bar på større verdi enn underholdningen, som om den var assosiert med en glede, eller en uskyld, man gjerne ville ha tilbake.

Etter hvert ble jeg altså kjent med Myten om Bendik. Det ble nemlig klart at historien om kunstmaler og byoriginal Bendik Riis hadde samlet seg mytisk tyngde; som metafor hadde den akkumulert en betydning som få eller ingen av hans samtidige ville forstått.

En moderne myte om hva? Flere ting, mener jeg. Om skyld og uskyld, sikkert. Om det fragmenterte, moderne livet vi er tvunget til å leve, også. Men også om adskillelse og lengsel, ja om kjærlighetens vanskelige kår. Og til slutt, selvsagt om offerets forsøk på å stå imot urett, på å berge seg – i Bendik Riis' tilfelle gjennom kunst.

Fascinert av alt som myten om Bendik antyder, skrev jeg kveldens teaterstykke. Det er altså på ingen måte ment som dokumentarisk skildring, men et forsøk på å gjøre dramatisk synlig en kraft i denne historien som mange føler relevant når de selv famler i mørke."