Jan 24

Skotsk kultur på billigsalg?

ANDREW BOYLE, Comments: 1
Også nordmenn feirer skottenes nasjonaldag. Men er den skotske merkevaren i veien for at skottenes kulturelle integritet tas på alvor. 

Forrige helg hevet jeg sammen med 90 andre glasset med maltwhisky og ropte ut den gaeliske skålen Slainte mhath. Haggis ble marsjert forbi bordene med skotskrutet pynt før den ble servert (se bilde). Ye Banks and Braes og Auld Lang Syne ble sunget. En på alle måter typisk markering av fødeselsdagen til Robert Burns, en tradisjonell Burns Supper. Men festlokalet var ikke i Glasgow eller ett av de mange sentrene til den skotske diasporaen. Nei, det var i Fredrikstad. De 90 gjestene som nøt sin haggis-tallerken var alle nordmenn, medlemmer av maltwhiskylaget og deres partnere. De skotske unntakene var meg selv, som toastmaster, og en sekkepipemusiker, ei dyktig ung jente fløyet inn fra whisky-mekkaet Dufftown for å riste støvet fra taklampene.                                          

Tartan Norway: haggis is sered at a Burns Supper in Fredrikstad, south of OsloVisst var det moro. Men for meg også en kveld med blandede følelser. En del av miksen er stolthet over at skotsk kultur har så bred appell. Men et sted dypere nede i meg kjenner jeg også en murring, en anelse om at skotsk integritet selges vel billig. På veggen hang det nemlig det skotske andreaskorset - et skritt for langt etter min smak. Det minnet meg om en tidligere anledning da jeg var på Burns-feiring i Norge og en gruppe på seks nordmenn, alle maltwhiskyelskere og alle kledd i den samme skotske nasjonaldrakt - kilt, sgian dubh, hele herligheten – ba forsamlingen reise seg og synge med dem O Flower of Scotland. Jeg må si det: når Skottlands nasjonalflagg brukes til å pynte opp en temaaften og nasjonalsangen blir til norsk allsang, gir det noen ubehagelige frysninger. 

Men gjør det noe egentlig? Disse herlige nordmenn er ikke forskere i skotsk kultur og politikk. De er ivrige konsumenter av produkter fra den mektige produktkjeden som er merkevaren Skottland. Scotland: the Brand. Tartan turisme. Mye myte, mest maltwhisky. Som indirekte investorer i skotsk velstand kommer nordmenns, japaneres eller amerikaneres glede over Burns, haggis og whisky bare skottene til gode. 

Kunne man holde flagget og nasjonalsangen ut av formelen ville svare gi seg selv: nei, det gjør ikke noe! Fordi, det som gavepakkes og selges til tilhengere av skotsk kultur, har lite med den egentlige kulturen å gjøre. Kilten, haggis, sekkepipen er ganske moderne leketøy promotert av turismeindustrien, symboler på nostalgisk romanse heller enn selve sjelen i et etnisk eller kulturelt fellesskap. Det krenker ikke noe i en skotte å se ikke-skotter holde en Burns Supper, fordi skottene gir ikke bort noe av seg som er viktig for dem. Tvert om, det er morsomt å dele de romantiske mytene. Ja, vi er flinke på det, å dele. Og nordmenn som har vært i Skottland er kjent med åpenheten som preger de fleste der. (En gammel vits: I motsetning til myten om den gjerrige skotten, er befolkningen meget gjestfri med det lille den har igjen etter 400 år med engelsk røveri.) 

Men andre spørsmål oppstår. De er viktigere, og de må stilles ikke til konsumenten av skotskrutete produkter, men til skotten som sliter med å avklare og feste identiteten før den store kulturelle drakampen tar til for alvor, kampen om skotsk selvstendighet. Om den ikke finnes i kiltene og haggis, bagpipe og Burns, hvor da finner vi skotsk identitet? Som med andre kulturelle grupper - alle produkter av epokelang evolusjon - må man nok være født inn i den for helt å forstå dens integritet og kompleksitet. La meg allikevel forsøke å identifisere noen trekk som virker essensielle for meg.

Ett vesentlig element i den skotske psyken er en indre konflikt om kompasspunkter. Moderne britisk historie har orientert oss nord-sør, men i det meste av vår kulturelle utvikling har impulsene som har formet oss kommet langs en akse som med slak bue løper øst-vest. Ja, ikke minst fra Norge. Og de har fortsatt kraftig resonans. Med finanskrisen havarerte dessverre Alex Salmonds drøm om The Arc of Prosperity - en bue av små, sukssesrike, selvstendige nasjoner som bandt sammen Island, Irland, Skottland og Norge. Men kulturelt sett flyter Arken hans! Både i de skottene som er sine irske røtter bevisste og i det store flertallet som lytter til ekko av keltiske og skandinaviske opphav, kjennes en dragning til aksen som seiler øst-vest, og som frigjør dem fra nord-sørs tvangstrøye. 

Det lever i oss ennå, selvsagt gjør det det. Det er meget få av mine engelske og norske venner som ser på meg og kjenner igjen i mitt ansikt, beinstruktur, hudfargen osv. et typisk gaelisk eller keltisk menneske. Men til et trent blikk? Under hver bombekampanje til IRA på 80-tallet ble jeg som eneste passasjer på fly fra Oslo til London regelmessig vinket inn av tollerne for å vise bagasjens innhold og forklare reiseplaner. 

Jeg antydet at alle de skotskrutete produktene var bare nostalgiske leketøy. Men det er for enkelt. De er også overflate-markører, tegn på en dypereliggende kulturell identitet. Som en fargerik blomst på vannflaten, over et sinnrikt rotsystem. Jeg tror neppe det finnes en annen nasjon med en så fargerik oppvisning av nasjonale symboler, eller en som mer gledelig deler dem med andre. Vi gjør det kanskje i håpet om at de som er genuint interessert vil ane at det ligger en innbydelse bak: Come on down and discover what's really underneath! 



Shetlands skotter feirer sine norske røtter under den årlige Up Helly Aa-festivalen. 

Foto: Ann Burgess. 


Comments: 1

Tone Lyngstad Nyaas

Jan 25
Veldig artig og interessant! Mye stoff som kan det kan spinnes videre på! Særlig det med aksene og hvordan terrortrusselens ansikter skifter karakter...
Email again:

Add a comment:

Name:
E-mail:
Comment: