Feb 11

Luft under sjelens vinger

ANDREW BOYLE, Comments: 0
Den største oppfinnelsen av de siste tusen år? Sett deg til rette, pirk ut ørevoksen, og la meg fortelle deg hva det er for noe. (Jeg bør gi en advarsel: du kommer nok ikke til å være enig. Du ville heller ha valgt oppvaskmaskinen eller røntgenapparatet, kanskje bensinmotoren eller iPhone. Eller, om verden din er definert av mer personlige horisonter, dasspapir, lypsyl eller ostepop. Du må gjerne mene det, som andre har gjort før deg. Men du ville ta feil.)





Dette var en populær lek på slutten av 90-tallet. I en periode virket det som om ingen avis eller vitenskapsinstitusjon ville våge å entre det nye millennium uten først å ha avsagt dom på hvilken oppfinnelse fra forrige årtusen var størst. Topp 10-listene dukket opp overalt. Fra Dallas Morning News (som rangerte den gregorianske kalender, det mekaniske uret og dampmaskinen øverst) til Foundation for Finnish Inventions (på pallen: trykkekunsten, dampmaskinen, telefonen).

Leken var så morsom at organisasjoner har hatt tendensen til å pakke den opp igjen fra millenniums-esken når de ønsker å underholde publikummet sitt. Science Museum i London markerte 100-årsjubileet i 2009 med avstemning om historiens viktigste oppfinnelse, og de 50.000 deltagerne plasserte disse på de øverste plassene: røntgenapparatet, penicillin og oppdagelsen av DNAs dobbelspiral. (Fullstendig liste her.)  Akkurat nå pågår det en spørrerunde i tidsskriftet The Economist i serien Big QuestionWhat's the greatest invention?  Ekspertene har foreløpig falt ned på: 
internett, den vitenskapelige metode, transistorradioen og vannklosettet .

Dassen, hva? Slett ikke dumt: hva ville du heller gi avkall på - dassen eller den gregorianske kalender?

Hjelpemidler til kroppshygiene ble også høyt verdsatt av de som deltok i VGs debattsider om tidenes oppfinnelse. Dasspapir ("tenk bare på alternativet!") og lypsyl er blant kandidatene. Luftfriskere er foreslått ("da lukter det nyvasket uten at du trenger å vaske"), og det er også nesespray ("Noen gang ligget og verket med et nesebor så tett som en brødgjøk?). Andre som deltok i debatten kunne ikke forestille seg en verden uten fjernkontroll til TV'en eller ostepop. (Antagelig har de en boks luftfrisker innen rekkevidde også…)

I alle disse listene var jeg overrasket – nei, sjokkert! – å oppdage at oppdagelsen jeg lenge hadde betraktet som det åpenbare Number One, knapt fikk være med. Jeg kunne kanskje finne den langt nede eller på en "disse ble også vurdert-liste", men høyt oppe kom den aldri. Og dette, til tross for at maskinen som ble oppfunnet for drøye 100 år siden lot moderne mennesker oppfylle en drøm som ethvert menneske har nært siden tidens morgen: å fly. 

Ja, oppfinnelsen jeg hadde valgt er det motoriserte flyet. 

Har vi virkelig blitt så blinde til miraklet som et fly er, at vi tar det mer for gitt enn telefonen og den gregorianske kalender, Model T Ford og tannbørsten? Ja, det virker så.

Denne uka ble jeg nok en gang varslet om denne rystende holdning da jeg hørte et foredrag gitt av en forfatter jeg beundrer, Andrew Martin, i BBCs Radio 3. I hans Essay beskriver han kampanjen sin mot luftstøy fra fly i himmelen over London: "Å tørne sammen med den britiske flyindustrien, er å føle for hver dag hvordan ens personlige betydning minsker. Denne industrien har lenge hatt en priviligert status, betraktet av en rekke regjeringer som glamorøs og prestisjefull, som om nyhetens interesse ved motorisert flyvning aldri har avtatt."

Mens jeg bare kan ønske ham all lykke med den hederlige kampen for mer stillegående jetmotorer, ble jeg sjokkert av den underliggende antagelsen: at magien ved flyvning hadde forsvunnet med nyhetsinteressen, at forundringen var noe latterlig og avleggs. Ja, fakta er at vi løste vitenskapen for hundre år siden. Men det spiller for meg ikke så stor rolle når et fly løfter meg fra bakken. Bestandig kjenner jeg en støkk av absurditet, bestandig er jeg klar over at jeg trosser evige menneskelige parametre. Hver gang flyet bryter gjennom skylaget fornyer jeg en følelse av livsperspektiv og ydmykhet, koblet sammen med en optimisme for menneskehetens framskritt. Til meg virker det som a pretty big deal, sammenlignet med ostepop og en iPad. 

Hvorfor har vi tatt flyvning så lett for gitt? Kanskje nettopp fordi vi hadde lengtet så inderlig etter den forlengelsen av våre evner. På en måte sanser vi alle sammen i ryggmargen at det bare var ved et evolusjonens uhell at vi gikk glipp av vinger og fjær, da vi tok en høyresving ved et eller annet kryss. På en parallell klode i en annen dimensjon tok mennesker en venstresving og flyr i dag som fugler og engler over deres forurensningsfrie byer (ja, Andrew Martin, også frie for jetmotorstøy).

Allikevel slår det meg som et for perverst utslag av vårt altfor overfladiske forhold til historie, at vi så raskt glemmer de titusener av år med lengsel etter å fly, når vi rangerer flyvning sammen med transistoren og dassen.

Grunnen til at disse tankene har fått luft under vingene akkurat denne uka - vel, den har egentlig ikke så mye med populære avstemninger eller Andrew Martin å gjøre. At hans Essay skulle handle om motorisert flyvning var en tilfeldighet. Nei, jeg har en personlig grunn til å gruble på dette akkurat nå. Førstkommende tirsdag flytter sønnen min, Magnus, til Västerås for å ta pilotutdannelsen sin ved Scandinavian Aviation Academy.

Magnus er også en ettertraktet teatertekniker: inspirasjonen til å holde på med teaterlys fikk han antagelig da han for 10 år siden ble med på prøver til mine teaterstykker. En begavet musiker er han også: det er nok heller ikke til å nekte at jeg har hatt en hånd med der. Men hans lidenskap for flyvning har ingen annen forklaring enn hans egen fascinasjon og forundring. Under flyturer til og fra England på 90-tallet så vi lite til Magnus. Selv som 8- eller 9-åring ville han sjarmere seg inn i cockpiten og ofte bli der til maskinen sto parkert ved gaten. (Ååå, de uskyldige dagene før 9/11). Forundring og fascinasjon har nå modnet til en yrkeskall, det var liksom ikke noen vei utenom.  

Magnus tok småfly-sertifikatet for et år siden og en flott vårdag sto jeg ved rullebanen på Torp og ventet: han hadde lovet å ta meg opp for første gang, og skulle fly fra Rakkestad for å hente meg. Da jeg så ham fly inn fra fjorden, vende nesa over flyplassen og komme inn for landing, var jeg så lykkelig som jeg kan huske jeg har vært. Lykkelig for å vite at ett av mine barn så resolutt har fulgt hjertet sitt. 

I dag er det blitt lett å bli kynisk om pilotyrket. Lavprisselskap har forsøkt å degradere yrkets status nesten til noe på linje med en buss- eller lastebilsjåfør (bare med vinger); og det tjener selvsagt selskapenes mål å rive ned piloten fra pidestallen. Men det finnes svært mange som, i likhet med meg, fortsatt anser flyvning som en dels åndelig opplevelse. Disse menneskene vil bestandig ha stor respekt for mannen eller kvinnen som velger det som yrke, som daglig må fornye forundringen av å kunne trosse tyngdekraft, som bare er nødt til å kjenne friheten et fly gir. 

Comments: 0

Email again:

Add a comment:

Name:
E-mail:
Comment: