Apr 01

Svartekunster i hvitt landskap

ANDREW BOYLE, Comments: 3
Påske - og norske nordmenn leter febrilsk etter noen sammenhengende hvite flekker i håpet om sesongens siste (og antageligvis første) skitur. Nok en gang er jeg for blakk til å forlate lavlandet. (Faktisk for blakk til å forlate huset). Men jeg kom nylig over notater jeg gjorde under den aller første vinteren jeg var i Norge. Tenkte jeg skulle dele med dere DE TRE KUNSTER jeg lærte da, som i alle år siden har for meg stått som det øverste nivået av vinter-kompetanse. For en nybegynner var de svartekunster i det hvite landskap....  

(Bilder fra 1980 - med den aller siste moten innen vintertøy for herrer, selvsagt!)


Den første vinteren i Oslo, 1980 for å være presis, var entusiasmen for skigåing så stor at basisferdigheter plukket jeg raskt opp etter prøve-og-feile-metoden. Som for eksempel: kunnskapen om når lysløypa slukkes. Innfødte tenker ikke over det, de bare vet. Jeg var midtveis mellom Frognerseter og Ullevålsseter da jeg ble overlatt til fantasi og retningssans for å komme meg hjem. En pussig ting oppdaget jeg den natta: at min elementære skiteknikk ikke fungerte i mørket. All koordinasjon forvant med lyset. En annen ting jeg lærte i den vakre, snøtunge vinteren var at det er ugunstig å stoppe for å pusse nesa akkurat der skisporet krysser en snødekt skogsvei, særlig hvis den skogsveien også tjener som Korketrekkeren akebakke. 

Stor framgang til tross, det var også viktige ferdigheter som jeg aldri mestret denne første sesongen. Jeg har kalt dem: De tre kunstene.

1: Kunsten å uttale ordet løype

Dette er på en tidlig fase i nevekampen min med det norske språket. Så tidlig at mange dager blir overskyet av fortvilelse. Æ og Ø og Å og SKJ og spesielt Y: bokstaver som fortoner seg som et område med dyp gjørme på treningsfeltet som alle rekrutter må åle seg gjennom etter beste evne. De bokstavene, tenker jeg, de var gravd ned i det norske språket for å skremme bort inntrengere. 

Jeg våkner fortsatt noen netter fra et mareritt, hjernen febrilsk og tungen i krøll, og vet at jeg har slåss med ordet løype. Et umulig troll av et ord for en utlending. 

Nå 1980 er en tid før det djevelske etternavnet Kyrkjebø er sluppet løst: det er y-ord som eventyr, løype og Tryvann, samt kj-ord som kino, kjøtt og tjern som er de mest fryktede, og bestandig forbundet med stress og flause. Enda verre med løype er at en mangelfull uttale kan være helsefarlig.  En amerikansk student jeg kjenner, som kunne litt om disse svartekunster, forsikrer meg om at ingen kollisjoner ville forekomme når jeg ustø og stivbeint sklir ned bakkene i Nordmarka, om jeg bare husker å rope klart og tydelig: Løype! Han har sikkert rett. Det er bare at jeg sliter med å gjøre uttalen tydelig. Det virker faktisk som om andre skiløpere finner tolkningen min fascinerende. Løype!!! skriker jeg. Og ned i bakken fryser de fast i fiskebeintak, titter ut i skogens dyp og funderer over den eiendommelige brautingen. Etter hvert finner jeg en løsning på problemet. For å få ryddet sporet så raskt som mulig roper jeg: Engelsk!!! Fungerer hver gang. (Jeg ber mine skotske forfedre om forståelse og tilgivelse.)

2: Kunsten å skifte spor

Jeg måper av beundring når jeg ser skiguder dragert i pølseskinn skifte spor foran meg. Det ser ut som ballett. Løfte den ene ski – hvile vekten på den andre – skøyte ut til sida med den ene – sette den andre ned i sporet – gli framover igjen. Så enkelt, så elegant, helt i takt, bare myke bevegelser. En – og to – og tre, oom-cha-cha, nesten så du kunne ane An der schönen blauen Donau fra et usynlig orkester blant furuene. Jeg må bestandig ha en reserve-skitupp i sekken. Selv etter at jeg har blitt ganske dyktig til å bevege meg framover med stil og nedover med tæl, er tversover egnet til å avsløre hvor kort skikarriere jeg har bak meg. De fleste gangene jeg forsøker å skifte spor, ender det opp med en ufrivillig avstikker ut i dype fonn og bråstopp i nærmeste furustamme. Kunsten å få flausen til å se planlagt ut, derimot, den er jeg uoffisiell kretsmester i. Før lyden av knekkende treski har dødd hen, har jeg kvikklunsjen opp av lomma og rynkene foldet i meditativ mine.

3: Kunsten å smøre klister der klister skal smøres

Så mye glede har jeg av skieventyret denne første sesongen at jeg forsøker å forlenge den ut i den grønne sonen hvor klister er konge. Det blir med forsøket å smøre dem. I butikken er det ingen som opplyser at klister er et djevelsk stoff som, hvis det skulle komme i feil hender, kan bli levende, kan forvandle seg til et geleaktig monster som omfavner alt og alle med sine klebrige tentakler. Klister har kommet i mine hender og ja, de er feil hender. 

I dag er jeg ikke sikker på hendelsesforløpet. Detaljer – fortrengt. La oss bare konstatere at dette er ingen god kombinasjon på et trangt hybelkjøkken: ett stk. dilettant; en boks brannfarlig skirens; et smøringsjern med naken flamme. Jeg gjøgler samarbeidsuvillige ski, gassbrenner, djevelens-egen-klistervoks og white-spirit samtidig. Allerede før katastrofen har jeg klister i håret og klister på kjøkkenskap. Innen brannen er slukket har jeg svidd av begge øyenbryn, delvis smeltet skiene og dekket alle flater på kjøkkenet i det tykke fettlaget som blir igjen etter at white-spirit har brent.  Siden den dagen har jeg hatt en hjertelig forakt for klister. Og for skiguder som kan kommandere det djevelske klisset til å danse fra tuben og bort til plankesålene, den mest nesegruse respekten.   

Ha en herlig påske i høy- og lavland!





Comments: 3

Pål

Apr 02
Slutt med de skigreiene. Du bor ikke lengre oppe under iskanten. I Østfold slipper man å bli født med ski på bena. Østfold er en del av den europeiske sivilisasjon. Gikk min siste skitur 1982 og er glad for det. Ski er best på TV.

Andrew

Apr 02
Pål: jeg kommer ALDRI til å glemme den fantastiske aftenen på vei fra Skihytta til Dammene med luften i håret, med naturen blafrende forbi, med svetten rennnende fra den nakne overkroppen... og ja, vent litt, det var faktisk en sykkeltur.
Vi bor ikke i isødet, så vi skal ikke nyte løypene. Og vi bor ikke ved vinrankene, så vi skal nøye oss med Borg Pils? Tror du ikke at dette er bare STARTEN på nostalgiboomen for norske nordmenn? Bunad blir solgt på Dressmann snart. En APP som gir deg hardingfele-hits må være på vei. Og om 20 år bygger vi skitunneler under byene, og går på ski akkurat som forfedrene gjorde.

jørn

Apr 19
er du sikker på du er skotte og ikke jærbu? jeg kan ikke stå på ski, på jæren er det lite snø, og mine gamle ski har forlengs blitt brukt som ved. da gjør de iallefall litt nytte for seg. brenn dine før det skjer en ulykke. vi trenger deg som dirigent og du trenger ikke rullestol eller rullator.
Email again:

Add a comment:

Name:
E-mail:
Comment: