Apr 27

Å synge seg sterk

ANDREW BOYLE, Comments: 2

Psykiatere og kommentatorer har det siste døgnet ytret at synging av Barn av regnbuen er en tåpelig måte å forsøke å formidle hat på, eller angripe Breivik på. Dette er en historiefattig misforståelse av hvilke krefter en sang kan ha. En sang kan aldri bli et angrepsvåpen, men den kan danne en sterk forsvarsmur.



Faksmile fra Dagbladet, 27. april 2012 

I VG torsdag reagerte psykiatrispesialist Thor Kvakkestad ved å sammenligne allsangen med et strafferedskap:

"Dette er som en gapestokk som er pakket pent inn (…) Man har gått for langt når man arrangerer allsang mot en drapsmann. Da har følelsene tatt overhånd. Vi må ta en debatt om disse følelsene og det hatet som har bygget seg opp i det norske folk."

I fredagens Aftenposten kunne vi lese kommentator Joacim Lunds forklaringer på hvorfor han ikke ville delta:

"Tror vi virkelig at allsang er det som skal til for å endre Breiviks virkelighetsforståelse? Tror vi at Breiviks meningsfeller vil innse at de tar feil hvis vi synger Barn av regnbuen? "

Han forklarer videre at hele ideen om å synge Barn av regnbuen føltes litt klamt.

"Det virker barnslig. Trassig. Surt. Nå skal vi peke nese til Breivik, liksom. Nå kan han sitte der og angre."

Misforstått

Med disse og lignende uttalelser i de siste dagene får vi oppleve at musikkens krefter er dårlig forstått. 

Musikk og sang har lite iboende kraft. Nesten all den kraften en sang kan ha, kommer fra de assosiasjonene den bærer for de som synger den. Misforståelsen som Kvakkestad og Lund begår, er meget vanlig. Når vi blir svært glad i en sang, blir det et konsentrert brennpunkt – en ryddig, kompakt pakke der mange uryddige og heftige følelser er symbolisert: om seg selv, om samhold med en gruppe, om gode tider som har kommet og gått, om gode mennesker som har kommet og gått og mye mer. Når vi synger eller hører sangen, tror vi det er selve sangen som innehar all den kraften. Men det er kraften av alle assosiasjonene vi har lagt til sangen som beveger oss.

Det er kanskje en spesielt maskulin dreining av misforståelsen å tro at nordmennene som sang Barn av regnbuen forsøkte å straffe Breivik med den. At de forsøkte å endre hans virkelighetsforståelse eller gi ham en lærepenge. Maskulin, fordi de tolker synging av Barn av regnbuen som en form for angrep. I realitet var det en feminin handling: det var en form for forsvar. Det var essensielt ikke en aksjon som var rettet utover i det hele tatt. Aksjonen som førte til allsangen kom fra et behov for samhold. Det kunne ikke ha vært mer hyllest til interne verdier om alle de 40.000 hadde sittet rundt en bål og stengt verden – inkludert Breivik – ute.

Den syngende revolusjon

Nei, sang har ikke kraft til å angripe. Men ikke tro med dette at en sang ikke kan forandre verdenen! Opp gjennom historien har sanger blitt forbudt av strenge regimer. Hvis en sang ikke har noen angrepskraft, hva er da vitsen? Det er fordi en sang kan spre motstandskraft. Den kan veve rundt gruppen som synger den, et beskyttende slør - et tynt lag som kan verne mot psykisk angrep like godt som panserskjold mot fysisk. En gruppe som synger sin egen sang, er dårlig egnet for indoktrinering. Bare åpne historieskapet som bærer skiltet "Diktatoriske regimer" og eksemplene faller ut.

Fra vår egen tid, og vår egen verdensdel, kommer ett av de mest påfallende. Frigjøringen av de baltiske landende fra sovjetisk styre er i dag kjent som "den syngende revolusjonen". I juni 1987 samlet 10.000 estlendere seg i Lauluväljak, den berømte arenaen hvor Tallinns sangfestival ble avholdt (avbildet her).


Kveld etter kveld kom de tilbake for å synge patriotiske sanger. En estlender, Artur Talvik,  skriver:

"Vi sang hele natta. Så følelsesmessig sterkt var det at neste kveld var våre numre fordoblet. Og så kvelden etter det, og så videre. Folk tok med seg forbudte flagg. I 50 år hadde de skjult disse flaggene og nå tok de dem fram og viftet med dem mens de sang." 

Den påfølgende sommeren, 1988, samlet hele 300.000 estlendere seg på Lauluväljak og denne gangen, med nasjonale sanger rungende bak seg, kunne frihetsforkjemper Trivimi Velliste fremme for første gang et offentlig krav om selvstendighet. Lignende opprør – med sang, ikke gevær – fant sted i Litauen og Latvia.

Tidligere nevnte jeg hvor vanlig det er at man misforstår hvilke krefter musikken har, og ikke har. Et gripende eksempel kommer fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. I 1936 var leiren brukt av SS til å holde tyske politiske fanger. Disse ble tvunget av SS til å synge en munter allsang om Sachsenhausen, som skulle fremme disiplin og arbeidslyst. Men fangene valgte for sangen melodien Die Bauern wollten Freie sein (Bøndene ønsker frihet). Etter hvert tok sangen opp i seg stadig sterkere assosiasjoner med fangesamhold og anti-fascistiske holdninger. SS måtte til slutt  forby sangen de selv hadde tvunget fangene å komponere, men den ble fortsatt sunget i hemmelighet. Arbeit macht frei? (bildet er fra porten til Sachsenhausen). Vel, nei, men denne sangen hjalp disse fangene til å yte åndelig motstand. 

Irsk allegori

Selv ble jeg tidlig vár følelsen av samhold en felles sang kan gi. Synging av patriotiske sanger ble selvsagt forbudt i Irland under britisk styre. Særlig på 1800-tallet ble dette strengt håndhevet og førte til at svært mange sanger ble skrevet om den ene eller andre vakre kvinnen som er i fare eller som sangeren er nødt til å reise fra. Ingen som sang om evig trofasthet i The Snowy Breasted Pearl var i tvil om at det var Irland selv som var øyestenen. Irene synger sangene sine den dag i dag. Under oppveksten min gikk sammenkomster i den skotsk-irske familien min over i en fase sent på kveldene da de gamle sangene ble sunget. Som ung gutt så jeg på med forundring at disse enkle balladene kunne bevege voksne menn til hete tårer. Først senere tok jeg innover meg smerten av århundrene som hadde gått, men også av krenkelsen mot irene som Nord-Irland fortsatt representerer.

I mange vestlige land oppsto det en visebølge på 60- og 70-tallet som en reaksjon mot Den kalde krigen. Det var verken en måte å angripe på, eller hate på. Det var for å dekke et behov for å definere hva egne verdier besto av. Ut av denne bevegelsen kom både Pete Seegers My Rainbow Race og Lillebjørn Nilsens norske versjon, Barn av regnbuen

En Aftenposten-kommentator mener det er barnslig når nordmenn kommer sammen i store tall for å synge sangen. Av frykt for at det ikke skulle komme så mange til allsangen, møtte kommentatoren selv ikke opp. 



Ps. Helt til slutt må jeg tilbake til noe jeg skrev innledningsvis, at "nesten all kraften en sang kan ha, kommer fra assosiasjoner". At dette er modifisert med "nesten", skyldes selvsagt at musikk og sang formet av et geni kan ha grader av håndverksmessig storhet som - helt fri for assosiasjoner - kan påvirke lytteren. Ingenting minner oss sterkere om dette enn avsløringen for fem år siden om Hitlers hemmelige platesamling. Disse platene var oppbevart i forseglede esker som ingen andre enn Hitler hadde adgang til. Og slitasjemerkene på platene tyder på at de var blant hans favoritter. Men det var musikk av bl.a. Mendelssohn og Offenbach, musikk han hadde forbudt andre tyskere til å lytte på. Musikk av jødiske genier.


Faksimile fra VG, 27. april, 2012

Comments: 2

Rune A Halvorsen

Apr 27
HELT suverent, Andrew! Kvakkestad og Lund er virkelig på ville veier, og dine ord tror jeg beskriver hva mange tenker og føler i sakens anledning. Å forveksle allsang av "Barn av regnbuen" med hat og gapestokk-teori, tyder på at Kvakkestad muligens trenger hjelp av en psykolog. Det er klart man føler hat mot en mann som har ødelagt så mye for så mange, men dette tiltaket var utvilsomt noe som bekrefter de gode kreftene i samfunnet. Et soleklart forsvar mot desperate fanatikere! Takk!

May-Lis Fugleberg

Apr 27
Ja,kanskje det kan virke naivt og " en typisk norsk reaksjon" å møte denne militante nasjonalisten med en sang som muligens idylliserer menneskelig samkvem og menneskenatur.Men sangens kraft er stor, og hvilke våpen kan vi gripe til i møte med dette hatet 22.juli? Husker godt Pete Seegers stemme fra 70-tallet: We shall overcome,we shall overcome,we shall overcome one day, deep in my heart I do believe, that we shall overcome one day.Naivt og banalt, javel. Menneskene trenger dette. Det er en sunn reaksjon.
Email again:

Add a comment:

Name:
E-mail:
Comment: