Jan 05

Barn av Den forgjengelige tidsalder

ANDREW BOYLE, Comments: 1

Vi er folket av Den forgjengelige tidsalder. Den første generasjonen som meget sakte tok innover seg at de fleste av dens digitale dagbøker og debatter, kjærlighets-sms'er og kjedebrev forsvinner som dugg for sola. Et år etter at de ble skrevet, er de borte og glemt. 



En mann skriver ord av sympati på improviserte beskjed-vegger etter Utøya-massakren. 


Akkurat hvor pussig en situasjon de digitale media har satt oss i, ble klar for meg under en middag med venner i Tønsberg i romjula. Hva hadde skjedd oss i året som var gått? De vanlige berettelser om barneoppdragelse og terapitimer underholdt oss i timevis, men jeg tviler på at noen av oss ville følt seg krenket om krøniken om vårt vanlige år ble uteglemt fra de evige annalene. Men det var også unntak. En av gruppen har nettopp avsluttet en lang selv-oppdagelsesreise, hun har skrellet vekk lag med norsk identitet for å blottlegge eget skotsk grunnfjell langt nede under familierøttene. I oktober publiserte Kirsti Jareg boken sin om dragningen mot De vestlige øyer.    

En annen gjest den kvelden var den sørgende far til et Utøya-offer. Veltalende om opplevelsene sine, også han representerte på sterkest mulig måte den aningen vi har om at det finnes begivenheter som er for viktige til å kunne overlates helt og alene til digitale arkiver i de underjordiske kamrene til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Vi er de førstefødte av Den forgjengelige tidsalder; vi var originalkundene som kjøpte enhver lydkassett, floppy disc og VHS bånd som klarte Det store spranget fra California til garasjesalg: vi tør ikke legge all vår tillit i mikroprosessor-teknologi. Norges vonde Utøya-historie, samt historien om denne ene fars tap og sorg – vi vet at denne historien skal formidles til senere generasjoner, fordi vi vet at det blir skrevet utallige bøker på emnet. Se der, der var den! Banneordet som har sluppet gjennom brannmuren. Bøker. Det er dette, vår vedvarende tillit til trykte media, som definerer oss som barn av en ganske tidlig overgangsperiode i Den forgjengelige tidsalder.

Hele denne uka har Melvyn Bragg opplyst lyttere til BBCs Radio 4 med dokumentarer om skrivekunstens historie. Lett på foten fra museum til museum har han håndtert leirtavler, papyrusruller og pergament-manuskripter som ble til fra 5000 til 1000 år siden. Samtidig som vi tar innover oss at håndverkerne som lagde disse, nyter mye lengre tid i lyset enn du, jeg og de digitaliserte vennene våre kommer til å få, slår det oss også at kun stemmen til eliten er hørbart i disse dokumentene. Hoffkrøniker, bibler – de mektiges verktøy.

Så, med trykkekunsten, fikk bøker vid distribusjon og med tiden kunne alle ha adgang til, eller bidra til, deres oppsamlet kunnskap. I de siste tre eller fire hundre årene har bokens kraft blitt så allment utnyttet at vi betrakter den som et brukbart speil for dens tid. Så lenge vi har boken, og kanskje også kvalitetsavisen, har vi muligheten til å dokumentere oss selv i rimelig robuste former. Men hvor lenge vil dette fortsette? Fra to retninger utøves det nå muskelkraft som skyver oss mot et tipping-point.

Den første er suksessen til e-boka. I prinsipp er en e-bok nøyaktig så forgjenglig som en tweet eller e-mail. Det som før kunne være en varig dokumentasjon av zeitgeisten, spreller nå i døgnfluedansen på vei til den store digitale søppelkassa.

Fra en annen kant kommer utviklingen i digital arkivering. Når vi kommer til punktet hvor det meste av kreativt arbeid og sosialkommentar produseres digitalt, og det meste av våre nasjonale arkiver er digitalisert, entrer Den forgjenglige tidsalder dens "Sene periode".

Når Sen periode-arkivarer ved Nasjonalbibliotek søker råd om valg av media for langsiktig preservering av zeitgeisten vår – hvem skal de spørre? Ja, selvsagt de samme ekspertene hvis arbeid – om de siste 30 årene gir en pekepinn – har en forventet levealder som et forsømt juletre. Mennesker som tror de beveger seg inn i evigheten om deres software er open-source, og beveger seg inn i vår store fortid om de deler sin Commodore-nostalgi på Twitter. Til dataspesialister og software-designere.

I prinsipp bør selvsagt alt materiale som arkiveres digitalt kunne leses av en hvilken som helst tekniker i framtida som forstår seg på digitalisering. Og hva kunne være enklere enn det digitale språket?! I praksis forteller historien oss at, etter større kulturelle sammenbrudd, det som virket klart som fjellvann til ett folk er bare grums til et annet. Egyptiske hieroglyfer ble først avkodet på 1820-tallet og, som Melvyn Bragg minnet oss på i In Our Time denne uka, hvis du ønsker å lese tekstene til den store Minoiske kulturen – som løp samtidig med Egypts storhetstid – vel, du har like stor sjanse som alle de andre som har forsøkt og gitt opp med det gåtefulle "Linear A"-språket.

Vi som er barn av overgangsalderen, vi bør glede oss over bøkene våre enn så lenge. Bøker som ble innbundet for 1500 år siden tåler tidens tann ganske godt. (Hør på Braggs forundring når Stoneyhurst Evangeliet fra året 700 åpnes for ham ved British Museum! Bokas første side vises ovenfor.) Boken – ja, som medium er det ganske digert, men den kommer til å være lesbart lenge etter at mikroprosessorer har sviktet og digitale disker har blitt infisert. Det er hi-tec, det, mellom harde permer.  

Comments: 1

Kirsti Jareg

Jan 16
Leve boken! Dessuten er det noe med covers, enten det dreier seg om bøker eller LPer - alle minnene som knytter seg til (øl)flekker, eselører, understrekninger eller signaturer - Yes, nå husker jeg at jeg var i Tvedestrand på jentetur i 1982 - bare ved å kaste et blikk på coveret til "Tug of war"....
Email again:

Add a comment:

Name:
E-mail:
Comment: